Problemet med en endringstrøtt lærermasse

Mar 26, 2022 🇬🇧


Jeg skal forsøke meg på noe som egentlig er umulig, nemlig å snakke om en profesjon som én enhet. Det er 77.000 lærere i Norge, og vi er selvsagt veldig ulike. Likevel er det noe som jeg er rimelig sikker en stor del av lærere kjenner på: En trøtthet knytta til endring som initieres utenfor profesjonen. Pendelen svinger fra den ene til den andre sida, og metoder og løsninger presenteres som nye, selv om de var det store også for 30 år sida. Det har derfor, forståelig nok, utvikla seg en holdning blant mange lærere om at man er møkklei av at andre skal komme og mene noe om hvordan vi gjør jobben vår - en jobb vi har tatt mange års høyere utdanning for å bli kvalifisert til, og som mange har årevis med erfaring i.

Men dette er skrevet om mange ganger før.

Jeg vil prøve å peke på et problem dette har ført til. Jeg tror nemlig lærerprofesjonen har blitt ganske endringsresistent. Når nok en politiker uten skolekompetanse mener noe om profesjonen vår, i beste fall med dårlig fundert pedagogisk forskning i hånda, skjønner jeg jo at folk blir lei. Men vi må ikke la denne hardheten gjøre at vi «steiker leira». Med det mener jeg at vi må være leireklumper som har strukturell integritet samtidig som vi fremdeles kan formes.

Utdanningsforskning er også vanskelig.

For eksempel er det vanskelig å vite hvor mye av funn fra andre land som vil gjelde i Norge, og mange tiltak er vanskelige å skalere. Forskning kan også misbrukes - la oss ta et eksempel: Forskning.no kunne i 2019 melde om at en stor studie viste at «klassestørrelse har så å si ingen effekt» på elevers læring. Poenget her er faktisk ikke å kritisere forskninga eller konklusjonen - artikkelen er ganske nyansert og fin, og jeg tror på at klassestørrelse har lite å si, dersom man ikke endrer praksis. Poenget er at mye av praksisen vi ønsker, og som mye tyder på at gir bedre læring, er lettere å gjennomføre om det er færre elever per lærer. Og da har vi, på samme måte som studien nevnt over, ikke gått inn på trivsel til hverken elever eller lærere. Dersom man ikke forstår disse nyansene, kan vi få tåpelige konklusjoner som Gunnar Stavrums, trukket fra en lignende SSB-studie, om at «flere lærere er dyrt og nyttesløst».

Men selv om forskning kan trekkes ut av kontekst og/eller være dårlig fundert, betyr ikke det at jeg mener vi bør legge ned pedagogisk institutt. Det er mye god forskning, og funnene må få konsekvenser for praksis i skolene. Nå er ikke pedagogikkfaget slik som noe naturvitenskap, at «A fører alltid til B», men konklusjonene er mer av typen «tiltak A øker sannsynligheten for ønsket effekt B», og det er heller ikke slik at tiltak C og D nødvendigvis har null effekt.

Hva er løsningen på denne kinkige situasjonen?

Jeg vet egentlig ikke. Kanskje hadde lærere vært mer endringsvillige om folk uten peiling hadde holdt seg mer unna yrket? Og vi ikke beviselig tjente dårlig, sammenligna med lærere i andre land, andre offentlig ansatte og andre nordmenn med tilsvarende utdanning? Men nå er vi i en situasjon hvor profesjonen har hardna, og det skilles lite mellom hvor endringsforslaget kommer fra og om det er godt eller dårlig fundert. For å sitere forordet i boka Inkludering av Peder Haug: «Problemet for skolesystemet er ikke at vi mangler kunnskap om hvordan skolen vår kan bli bedre. Problemet er at den forskningsbaserte kunnskapen vi har, ikke blir anvendt.» Vi må ikke steike leira!

Jeg tror også jeg snakker for mange lærere når jeg sier at vi er lei av å hele tiden bli bedt om å «bli bedre», og at veldig mange utfordringer i samfunnet skal løses av skolen. Men samtidig er det jo er problem om vi ikke tenker at vi kan bli bedre… Jeg håper vi klarer å komme oss videre fra den situasjonen vi er i nå.

Klikk under her for mer:
Great! You've successfully subscribed.
Great! You've successfully subscribed.
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.